
Tromsø
“Breathe”
by AFK
#TheArtofNursing
In an ocean of pandemic or not, they are crucial fighters, healers and heroes. Yet they are only human, and as vulnerable to the frailties of our condition as anyone of us.
So, who cares when the carer falls ill? Who then has the courage to bear the load and concur the fear?
A pat on the back won’t cut it anymore.
We need to talk about sustainability.
The future needs Nurses.
We all need to breathe.
“Who will care for the carers?”
“This part of the project was inspired by my conversations with cancer and palliative care nurse, Gro Kiil Larsen.
The aim was to raise her voice (which is the voice of many) and help shed light on the struggle of nurses in an understaffed environment, where economic business models are contradictory to best practice health care.
Currently, one in five nurses quit their jobs due to “burnout” . If this attrition rate continues, Norway will have lost 30,000 nurses by 2030, and this is a global trend.
The first step in bringing about positive change is to acknowledge uncomfortable truths.
The solutions are many, but how trustworthy is the political will to prioritize human life over profit?”
“Sakte men sikkert
forsvinner evnen
til å holde hodet over vann
for mens jeg forsøker
å puste livet videre inn i deg
synker jeg lydløst ned
som et sånt anker
som ikke hører til noen båt“
Trygve Skaug

Photo by Kim Rognmo
Music: “Drown”
by
Nina Ugland/NINV – Production and composition and vocals
André Lund/Mojo Soundtrack – Production, composition, mixing
GT Ugland – Mastering
Recorded at Mojo Studio and GT Studio
“Kjære pasienten min”
Jeg heter Gro og er kreftsykepleier. Jeg har spesialkompetanse om kreftsykdommen som har rammet deg. Jeg kan mye om strålingen og om cellegiften du tilbys, om munntørrhet og fatigue du opplever underveis, og jeg skal også forsøke å hjelpe deg med hjertebanken som kommer når du får beskjed om at du ikke kommer til å overleve dette.
Jeg elsker jobben min, og jeg passer til den. Jeg har alltid visst at jeg ville bli sykepleier. Jeg har brukt over 1600 dager på skolebenken for å lære meg det du trenger at jeg kan, og jeg lærer fortsatt.
Jeg skal være tryggheten din under hele forløpet ditt, underveis i alt dette urettferdige, heftige som har rammet deg. Når du rammes, rammes også familien din. Jeg er der for dem og. Jeg har trening i å snakke med barna dine om at du snart ikke er her lenger. Jeg kan ikke ta bort smerten over at du skal dra – jeg kan bare være der.
Backstage, når alle har dratt, er jeg fortsatt der.
Jeg tør å sitte hos deg når du er rasende på kreftsykdommen som tar fra deg det du har og er, og når mannen din er fortvilet fordi du snart skal dø her hos meg. Jeg tar faglige diskusjoner med den unge vaktlegen om å få øke på smertestillende, fordi jeg ser at du trenger det, og jeg gir meg ikke. Jeg er på din side! Jeg er god på smertepumpen du bruker.
Jeg bryr meg så mye om deg at etter kveldsvakta ligger jeg lenge ut over natta og tenker på deg og familien din, og ber for dere – selv om jeg skal opp igjen klokka fem over seks for å være hos deg en ny dag. Og jeg vil ikke at du skal merke at jeg er sliten.
Jeg sitter fortsatt ved siden din når du har sluttet å puste. Og det er jeg som pakker deg varsomt inn i laken for siste gang, nesten som mammaen din gjorde da du ble født, etter at familien din har dratt hjem – uten deg.
Mens jeg gikk for å hente mer morfin til deg, måtte jeg svare på en telefon som ikke kunne vente. Så måtte jeg hjelpe en kollega med å legge inn venflon hos en annen pasient.
Les videre ...
I det jeg skal gå inn til deg for å smertelindre, ringer mine andre to pasienter på samtidig, og trenger min hjelp.
Det var du som måtte vente fordi vi var for få på jobb.
Når du har reist videre, er minnet om deg fortsatt levende hos meg, bare at nå ligger jeg våken og tenker på at du måtte vente på morfinen din.
Jeg forsøkte å gjøre alt for deg, min kjære pasient, men det kjentes som om jeg aldri strakk til.
Kjærlig hilsen din sykepleier.
Jeg er kreftsykepleier med spesialkunnskap, og jeg har en ganske lang og bred klinisk erfaring.
I tillegg har jeg i flere år vært opptatt av de belastningene sykepleierne jobber under, også de følelsesmessige tunge takene de må ta – uten særlig støtte.
Sykepleiere er sterke ressurspersoner, de tåler mye. Men for å kunne hjelpe andre, må man selv være i balanse.
Hvem sitt ansvar er det å legge til rette på arbeidsplassen, slik at den ansatte kan utføre jobben sin med minst mulig slitasje, og å lære opp arbeidstakerne i å håndtere belastingene? Det er naturligvis arbeidsgiver.
Sykepleiere har en stressende hverdag, med utrolig mange arbeidsoppgaver.
Vi har bred kompetanse, stor kapasitet, og vi parerer baller fra alle kanter i løpet av en dag, mange ganger er det uforutsette baller fra uventet hold. Man må være forberedt på alt, alltid. Skuldrene kan være høye, og det er mange samtidighetskonflikter.
Nettopp kom det ut en bok av forfatterne Haavik og Toven som er ærlig om at hjelpere også trenger kunnskap om sine arbeidsbelastninger, og verktøy for egenivaretakelse. Boken har den betimelige undertittelen «er vi ikke betalt for å tåle dette?»
Spørsmålet er viktig. Jeg har ikke funnet det på lønnsslippen.
Verden, Norge, ditt lokale helsetilbud, du! er avhengig av at sykepleierne stiller på jobb, og leverer. Det gjelder liv og helse.
Men nå flykter vi fra yrket vi trengs i!
En av fem sykepleiere orker ikke mer av jobben, og går over til transportbransjen, til butikkhandelen, til sykemelding. Jeg har kjent meg så alene sammen med mine kollegaer. Hvem kan hjelpe oss, hvem vil høre og forstå?
Hvem kan gjøre noe!
Så fikk jeg en telefon fra Sykepleierforbundet.
Og fra en kunstner som kaller seg AFK. Min sønn på 11 reagerte på navnet – hvorfor heter han «Away From Keyboard»?
Fordi han er ute og gjør noe. Bryr seg. Lytter, ser, spør – fordi han tror på budskapet, og forstår!
Han brukte ikke lang tid på å se at jeg ikke er alene om å drukne i jobben, at vi er mange, mange, at dette ikke kan fortsette. Både på grunn av de personlige belastningene for sykepleierne, men også for hele landet – hvem vil ha en utbrent sykepleier, som ikke lenger greier å håndtere arbeidshverdagen sin, og som ønsker seg langt vekk fra yrket?
Utbrente sykepleiere er farlige i jobben, de kan gjøre feil, de blir kyniske og fortvilte – men sannsynligheten for at du ser det, er ganske liten.
Sykepleiere er ofte svært profesjonelle i jobben sin, og ønsker ikke at du som pasient skal merke at de noen ganger gråter på medisinrommet før de kommer inn på rommet ditt for å hjelpe deg. De ser på seg selv som hjelpere, som tåler, som fikser og står på.
Inntil grensen er nådd.
Hjelpere må også ivaretas. Spesielt hjelpere, faktisk! Hvis det ikke skjer noe ganske raskt med arbeidsbelastningen til sykepleierne, vil de fortsette å diffundere ut av yrket, noen slamrer døra hardt igjen idet de forlater, andre legger bare igjen et stille tomrom i avdelingen de jobbet på.
Sykepleiere må få de verktøyene de trenger for å håndtere alt de må stå i i arbeidet. Rett og slett undervisning i egenomsorg. En oksygenslange!
Der ord om sykepleiermangel ikke når frem, der loslitte fraser og varsler om nedskjæringer, underbemanning og flukt fra yrket ikke ser ut til å virke…kan dette bildet vise at nå, nå er vi helt nødt til å ta vare på sykepleierne, gi dem det de selv ber om, og lære dem å ta vare på seg selv?
Kanskje får vi da sykepleiere som kan puste, ha hodet godt over vann, gi deg det du som pasient trenger, og fortsatt greie å ha et liv utenom jobben?
Er det for mye? Å be om å få puste i jobben?
– Gro Kiil Larsen
Respiratory nurses and cancer nurses
Respiratory nurse:
A nurse with a clinical specialization in respiratory diseases, which provides in-depth knowledge of a patient’s state of health; especially patients with respiratory diseases and other respiratory problems.
The specialization includes patients who are acutely and critically ill, as well as patients with chronic, serious and terminal conditions. The respiratory nurse informs, guides, treats and provides follow-ups
for these patients. The respiratory nurse also holds an important role in the medical examinations of patients with respiratory diseases and other respiratory problems. To ensure that patients maintain the
best possible quality of life while their life situations are changing, it is important that respiratory nurses have a high level of professional competency and insight so she can guide the patients and their relatives.
Cancer nurse:
A cancer nurse has a specialized competence for patients who have, have had or have an increased risk of cancer, at all ages and in different stages of the disease, including taking care of their relatives. The oncology nurse’s areas of function and responsibility includes: prevention, examination, treatment, palliativ care and relief, end-of-life care and rehabilitation for patients with cancer, as well as teaching and guidance, research and development work and administration of the cancer nurse’s field. Oncologynursing involves holistic and professionally nursing for cancer patients both at institutions, and in the patient’s home. Cancer requires treatment and follow-up in both the specialist and the municipal health service.
In this International Year of the Nurse and Midwife, nurses have been in the spotlight due to their incredible work on the frontlines of the battle against the COVID-19 pandemic. What better time to celebrate the incredible work that nurses do – the science and the art of nursing?
As part of these celebrations, “The Art of Nursing” is a visual, creative medium to honour the work of nurses and the legacy of Florence Nightingale. This latest piece, “Breathe”, looks at the many challenges that nurses face as they care for the ill and dying – whether it be in a cancer ward or a COVID ward; an elderly person or a newborn baby. Nurses are there for us from the day we are born until the day we die, helping us through the most difficult times of our lives. But who cares for them?
During this terrible pandemic, many nurses have fallen ill and even died because we did not care enough to protect them. Applause from the public is appreciated, but it is time for governments to do more than clap. We need investment in nursing to ensure that they are no longer overworked, over-burdened and overwhelmed. That they have time to care for themselves. And that they have time to breathe.
– ICN President Annette Kennedy
Collaborators
Our role in this project “The Art of Nursing” is to measure the value a piece of art can have on individuals. Experimenting using digital platforms as a channel to engage and influence people.”
– Janniche Øyen
“With the soundtrack we wanted to convey the difficult and vulnerable times so many nurses around world are going through, with or without the 2020 pandemic. We also wanted the music to resonate hope and power to all those who stand in the frontline for a better future.”
– André Lund & Nina Ugland
– Nina Ugland