I det jeg skal gå inn til deg for å smertelindre, ringer mine andre to pasienter på samtidig, og trenger min hjelp.

Det var du som måtte vente fordi vi var for få på jobb.

Når du har reist videre, er minnet om deg fortsatt levende hos meg, bare at nå ligger jeg våken og tenker på at du måtte vente på morfinen din.

Jeg forsøkte å gjøre alt for deg, min kjære pasient, men det kjentes som om jeg aldri strakk til.

Kjærlig hilsen din sykepleier.

Jeg er kreftsykepleier med spesialkunnskap, og jeg har en ganske lang og bred klinisk erfaring.

I tillegg har jeg i flere år vært opptatt av de belastningene sykepleierne jobber under, også de følelsesmessige tunge takene de må ta – uten særlig støtte.

Sykepleiere er sterke ressurspersoner, de tåler mye. Men for å kunne hjelpe andre, må man selv være i balanse.

Hvem sitt ansvar er det å legge til rette på arbeidsplassen, slik at den ansatte kan utføre jobben sin med minst mulig slitasje, og å lære opp arbeidstakerne i å håndtere belastingene? Det er naturligvis arbeidsgiver.

Sykepleiere har en stressende hverdag, med utrolig mange arbeidsoppgaver.

Vi har bred kompetanse, stor kapasitet, og vi parerer baller fra alle kanter i løpet av en dag, mange ganger er det uforutsette baller fra uventet hold. Man må være forberedt på alt, alltid. Skuldrene kan være høye, og det er mange samtidighetskonflikter.

Nettopp kom det ut en bok av forfatterne Haavik og Toven som er ærlig om at hjelpere også trenger kunnskap om sine arbeidsbelastninger, og verktøy for egenivaretakelse. Boken har den betimelige undertittelen «er vi ikke betalt for å tåle dette?»

Spørsmålet er viktig. Jeg har ikke funnet det på lønnsslippen.

Verden, Norge, ditt lokale helsetilbud, du! er avhengig av at sykepleierne stiller på jobb, og leverer. Det gjelder liv og helse.

Men nå flykter vi fra yrket vi trengs i!

En av fem sykepleiere orker ikke mer av jobben, og går over til transportbransjen, til butikkhandelen, til sykemelding. Jeg har kjent meg så alene sammen med mine kollegaer. Hvem kan hjelpe oss, hvem vil høre og forstå?

Hvem kan gjøre noe!

Så fikk jeg en telefon fra Sykepleierforbundet.

Og fra en kunstner som kaller seg AFK. Min sønn på 11 reagerte på navnet – hvorfor heter han «Away From Keyboard»?

Fordi han er ute og gjør noe. Bryr seg. Lytter, ser, spør – fordi han tror på budskapet, og forstår!

Han brukte ikke lang tid på å se at jeg ikke er alene om å drukne i jobben, at vi er mange, mange, at dette ikke kan fortsette. Både på grunn av de personlige belastningene for sykepleierne, men også for hele landet – hvem vil ha en utbrent sykepleier, som ikke lenger greier å håndtere arbeidshverdagen sin, og som ønsker seg langt vekk fra yrket?

Utbrente sykepleiere er farlige i jobben, de kan gjøre feil, de blir kyniske og fortvilte –  men sannsynligheten for at du ser det, er ganske liten.

Sykepleiere er ofte svært profesjonelle i jobben sin, og ønsker ikke at du som pasient skal merke at de noen ganger gråter på medisinrommet før de kommer inn på rommet ditt for å hjelpe deg. De ser på seg selv som hjelpere, som tåler, som fikser og står på.

Inntil grensen er nådd.

Hjelpere må også ivaretas. Spesielt hjelpere, faktisk! Hvis det ikke skjer noe ganske raskt med arbeidsbelastningen til sykepleierne, vil de fortsette å diffundere ut av yrket, noen slamrer døra hardt igjen idet de forlater, andre legger bare igjen et stille tomrom i avdelingen de jobbet på.

Sykepleiere må få de verktøyene de trenger for å håndtere alt de må stå i i arbeidet. Rett og slett undervisning i egenomsorg. En oksygenslange!

Der ord om sykepleiermangel ikke når frem, der loslitte fraser og varsler om nedskjæringer, underbemanning og flukt fra yrket ikke ser ut til å virke…kan dette bildet vise at nå, nå er vi helt nødt til å  ta vare på sykepleierne, gi dem det de selv ber om, og lære dem å ta vare på seg selv?

Kanskje får vi da sykepleiere som kan puste, ha hodet godt over vann, gi deg det du som pasient trenger, og fortsatt greie å ha et liv utenom jobben?

Er det for mye? Å be om å få puste i jobben?

– Gro Kiil Larsen